Particular bits of knowledge are nothing [but] rapidly aging facts. Principles and method are everything.
Da er det to døgn til jeg sitter i en bil på vei til Trondheim på vei hjem med det jeg kom hit med i høst. To kofferter (som på magisk vis har greid å reprodusere seg til to pappesker) og Magnus. Dagene går i mye lykke og mimring og godord, med innslag av sentimentalitet. Det er ikke til å unngå - uansett hvordan året har vært fra dag til dag - å sitte igjen med mange gode opplevelser og minner.
Lyslærer Tony snakket på årets nest siste ord for dagen om forandring og evnen til å vektlegge begynnelser like sterkt som vi markerer avslutninger. Men i vår alder er det minst like skummelt å se fremover. Som en medelev jeg snakket med i går sa: “Nå blir vi voksne. Dette er det siste året vi går på skole på denne måten.” Og uansett hvor klisjéfylt det høres ut er det sant - vi går mot studie og forelesningssaler, hybler og leiligheter, og studentøkonomi uten råd til teater, konserter, opera og ballett (selv om jeg har en mistanke om at jeg er typen til å kjøpe noen billetter på bekostning av matbudsjettet). Aldri mer vil vasketimer være satt opp, mat ferdiglaget og forhold til lærere så personlig. Jeg gleder meg til fremtiden og ser lyst på det, men blir allikevel sentimental av å tenke på at et så ressurssterkt, opplevelsesrikt og intenst sosialt år skal jeg lete lenge etter.
Noe av det første jeg la merke til da vi begynte i høst var hvordan velkomsten vi fikk ga oss en følelse av at vi var de første elevene som noensinne ble tatt i mot på skolen. Internat- og klasserommene så urørt ut, lærerne var nysgjerrige og tok i mot oss med åpne armer. Men vi er helt klart ikke de siste som kommer til å gå her! Men for oss 105 elevene vil dette året alltid være Romerike. Om jeg vender tilbake til at rommet mitt er okkupert av en annen, og at scenografirommet er fylt med andres rot og arbeid (men mest rot). Men for meg vil alltid de 104 trøtte men smilende ansiktene ved bordene i matsalen, Edil og andre lærere som kommer (og aldri går), nyttårsballet, ‘Den fillete dukken’, ‘Nils Holgersson’, ‘Tristan og Isolde’, ‘Hedda Gabler’, ‘Our House’ (!!!), St.Petersburg- og Stockholms-turen og så mange flere små og store produksjoner og opplevelser være Romerike folkehøgskole.
